Health

Helse/Health

Stell/Grooming

Det meste på denne siden er hentet fra veterinærer

eller sider om hundens helse, så her kan være nyere forskning eller andre metoder som kan være bedre, nyere eller der kan være feil i teksten. Bruk dette som en info kanskje til hjelp,men om hunden din er syk så oppsøk veterinær!

NB! Info om forskningsprosjekt i Europa på BSD er lagt ut nederst på denne siden.

STØTT OPPROPET OM Å FÅ BEVILGET PENGER TIL BSD:

www.opprop.no

John Heartz (Chriscendo Pomeranians) har skrevet en artikkel som er oversatt til norsk og denne finner du lengre ned på siden under BSD.

Thanks to John and Christine Heartz for shareing this article about Bsd and letting us transelate it to Norwegian.

 

Pomeranian er som andre hunderaser utsatt for ulike sykdommer.

Pomeranian have different health problems and links to different diseases, and atricles about this you can find on this page.

Some of the texts are also in english.

Noen av tekstene er også på engelsk.

 

Her finner du i rekkefølge:

Diverse nyttige linker

Vaksinering

Pra

Klipp og stell

Levershunt

Epilepsi

Heteslag

Herpes

Testikkelmangel

Skjelettplager

Blodsukkeret

Stoffskifte

Luftrørskollaps

Pelssykdommer

Cushing syndrom

Nesemidd

Noen engelske tekster

Feber

Analkjertelbetennelse

Mer om vaksinering

Vaksinegarantier

Stell av øyne, tenner og ører

Lus

Reveskabb

Giftstoffer/giftig mat for hunden

Godkjente øyelysere i Norge

Mer om pelssykdommen Black Skin helt nederst på denne siden.

 

 

Linker/Links:

http://www.veterinarkatalogen.no/

http://www.hundeleksikon.dk/

http://www.marvistavet.com/

Finch’s kennel – care sheet

Om vaksinering:

Vaksinering.pdf

Øyesykdom:

Pra

Denne siden har mye nytttig om mat/dietter/stell/sykdommer:

http://www.pomdies.dk/

Takk til Lise- Lotte

Klipping/Grooming(Document is in PDF format):

Pomeranian Grooming.pdf

Thanks to Vyctoria Brock.

 

Levershunt:

PSS eller Porto Systemic Shunt er en medfødt lidelse som rammer Irsk Ulvehund og også mange små racer som feks. Yorkshireterrier, Tjekkisk Rottehund, Kinesisk Hårløs og lign. (PSS kan også opstå som en sekundær følgesygdom). Dyr som lider af denne lidelse bør aldrig bruges til avl, ligesom deres forældre og søskende bør tages ud af avlen.  

 

PSS opdeles i to kategorier: Extrapatic PPS, hvor by-passes sker uden for leveren, og Intrahepatic PSS, hvor by-passes sker i leveren.

Alt afhængig af, hvor stor by-passes er, og deraf hvor meget blod, som løber forbi leveren kan tegnene på PSS variere.

De fleste dyr vil dog udvise tegn før de er 6 mdr. - men er symptomerne svage kan der gå længere tid. I værste grad kan selv helt små hvalpe stoppe med at vokse, hvilket gør diagnosticering noget nemmere.

 

Hos en normalt udviklet hund løber blodet fra tarmsystemet til leverens store portalvene hvor det føres gennem leveren og bliver renset for giftstoffer før det føres videre til hjertet og cirkuleres rundt i kroppen.

Hos den ufødte hvalp føres blodet via en shunt udenom hvalpens egen lever, idet hvalpens affaldsstoffer renses af moderens lever. Få dage efter hvalpens fødsel skal disse ekstra vener dog lukke sig igen og hvalpens egen portalvene skal herefter lede blodstrømmen igennem leveren således at hvalpens eget rensningssystem kan fungere.

Hos en hund med levershunt bliver blodet på grund af en medfødt fejl i venesystemet og en manglende lukning af de føtale vener, ført via en såkaldt ”shunt” en slags omkørsel (by-pass), udenom leveren.

 

Resultatet heraf, er at blodet ikke renses, men bliver ført direkte ud i det store kredsløb, med fatale følger, hunden vil langsomt selvforgifte.

 

Symptomer

Det er tilstedeværelsen af giftstoffer i blodet som giver symptomerne på levershunt.

 

Symptomerne viser sig ofte stærkest efter hvalpen har spist og deres styrke varierer med graden af shunten. De typiske symptomer er tab af appetit, depression, nedsat energi (generel svaghed), dårlig balance, blindhed, epileptiske anfald, øget tørst og urinering - evt. med blod i urinen - vægttab, diarre, væske i bughulen og påvirket sensorium. Dette skyldes alt sammen ophobningen af ammoniak i blodet. Bliver symptomerne stærkere efter at hunden har indtaget et måltid bør PSS tages til overvejelse.

 

Diagnosticering

Man kan få hvalpe undersøgt for lidelsen, det gøres med et par blodprøver. Undersøgelsen skal være den såkaldte totrinsprøve, hvor man undersøger galdesyremængden i blodet først på den fastende hvalp og igen, når hvalpen har spist et måltid.

 

Behandling

Hunde der fødes med denne lidelse, kan i nogle tilfælde opereres med succes, eller de kan holdes på en proteinfattig diæt. – men sidstnævnte behandling giver sjældent en overlevelse på mere end 2 år.

Epilepsi

Af dyrlæge Jesper Vetter

Hvad er epilepsi hos hunde?
Epilepsi (krampe) er et symptom på en unormal hjernefunktion, der giver gentagne anfald. Anfaldene kan variere fra ændringer i bevidstheden til kramper.

Et typisk epileptisk anfald varer ofte kun få minutter, selvom det for tilskueren føles som længere tid. Hunde med epileptiske anfald oplever ikke smerte under anfaldene. Hvis hunden har regelmæssige anfald (mere end 4-5 anfald årligt, og mange anfald efter hinanden),  bør den blive behandlet med medicin. Varer et anfald mere end 5-10 minutter, skal du kontakte dyrlægen.

Hvis de epileptiske anfald bliver udløst af specielle stressfaktorer, som f.eks. træning, fodring eller løbetid, skal du som ejer ændre de situationer, så hunden ikke bliver stresset. Den slags ændringer kan være nok til, at et anfald ikke bliver udløst. Hvis årsagen er seksuelt stress, anbefaler dyrlægen at lade hanhunde kastrere og tæver sterilisere.

Ofte er der ikke nogen påviselig ydre faktor, der udløser et anfald, og anfald opstår tit mens hunden sover eller i forbindelse med, at den vågner.

Hvad er symptomerne på epilepsi?
Anfaldene kan variere fra ganske lette trækninger eller forstyrrelser i hundens adfærd til krampeanfald med bevidstløshed og fråde om munden.  Hvis hunden gentager bestemte handlinger igen og igen, som f.eks. at løbe rundt efter sin hale eller snappe efter fluer og lignende, kan det være tegn på epilepsi.

Nogle hunde har en speciel adfærd før et anfald. De kan være kontaktsøgende, angste eller deprimerede. Efter et anfald er mange hunde forvirrede, trætte og desorienterede, og evt. midlertidigt blinde eller aggressive.

Hvordan kan din dyrlæge stille diagnosen epilepsi?
Krampeanfald er et symptom på en unormal hjernefunktion, som kan have mange forskellige årsager. Kramper hos hunde under l/2 år eller over 6-7 år kan have andre sygdomsmæssige årsager end epilepsi. Derfor bør hunde med kramper blive undersøgt grundigt, så dyrlægen kan slå fast, om der er tale om egentlig epilepsi, eller om kramperne er opstået på grund af andre sygdomme.

Når de forskellige organers funktion skal vurderes, er det bedst at undersøge en blodprøve fra hunden. Blodprøverne kan også fungere som grundlag for senere undersøgelser, når behandlingen er sat i gang.

Ved mistanke om hjerte-/kredsløbsproblemer eller forandringer i bughuleorganerne kan røntgenundersøgelser, EKG (elektrokardiografi) og ultralydscanning komme på tale. Det er vigtigt at vide, hvilke vaccinationer hunden har fået, f.eks. kan hundesyge være årsag til kramper. Hos ældre hunde kan kramper skyldes hjernesvulster.

Hjernescanning af dyr er ikke alment tilgængeligt i Danmark, men bliver det måske i fremtiden.

Hvordan behandler man epilepsi?
Der findes effektiv medicin, som i mange tilfælde kan kontrollere kramperne. Målet med behandlingen er at gøre hunden fri for anfaldene samtidig med, at den ikke får bivirkninger af medicinen. Det lykkes ikke altid 100%, men en væsentlig reduktion i antallet af anfald, en forkortelse af anfaldene eller væsentlig mildere anfald bliver betragtet som tilfredsstillende behandlingsresultater.

Behandlingen skal tilpasses den enkelte hund. Der kan gå et stykke tid, før hunden har vænnet sig til medicinen, og dosis er justeret, så den passer. Det er vigtigt at dyrlægen kan kontrollere behandlingen regelmæssigt via blodprøver, f.eks. ved den årlige vaccination af hunden.

Når behandling med medicin, der dæmper kramperne, bliver sat i gang, kan hunden i begyndelsen virke sløv og træt. Det ændrer sig normalt efter en indkøringsperiode på 2-3 uger, når kroppen har accepteret medicinen. Hunde kan blive meget sultne af medicinen, og du bør være opmærksom på at undgå overfodring og fedme. Vælg eventuelt et kaloriefattigt foder.

Hvis anfaldene efter et stykke tid begynder at tage til i styrke eller antal på trods af behandling, er det ikke nødvendigvis tegn på, at sygdommen bliver værre. Det kan være fordi, hunden nu omsætter medicinen hurtigere. Du bør derfor kontakte dyrlægen, som kan justere medicindosis. 

Hvis hunden får en for høj dosering, kan bivirkningerne være sløvhed, personlighedsændringer og påvirkning af forskellige organer f.eks. leveren. Derfor anbefaler dyrlægerne, at hunden en gang om året bliver kontrolleret via blodprøver. På den måde kan dyrlægen bestemme medicinindholdet i blodet og vurdere, om der er sket påvirkninger af organerne, specielt leveren.

Du bør være opmærksom på disse punkter, når du har en hund, der er i behandling for epilepsi:

• Giv medicinen som foreskrevet.
• Opgiv ikke behandlingen på grund af bivirkninger i de første uger.  Bivirkninger tager ofte af, og hunden bliver igen normal.
• Lad være med at stoppe eller ændre medicineringen uden først at kontakte dyrlægen. 
• Medicineringen er sandsynligvis livslang. Hvis hunden har været fri for anfald i mere end 2 år, kan du i samråd med dyrlægen forsøge med en langsom nedtrapning af medicinen.
• Hvis hyppigheden af anfaldene stiger, skal du kontakte dyrlægen for at få en vurdering og justering af medicindosis. I visse tilfælde kan epilepsien være så alvorlig eller udvikle sig så kraftigt, at den medicinske behandling ikke kan kontrollere kramperne. Derfor kan aflivning blive eneste udvej.
• Hunde, der lider af epilepsi bør ikke indgå i avlen, fordi lidelsen kan være arvelig. Neutralisation bør i alle tilfælde overvejes.

Hvordan er fremtiden for din hund, hvis den har epilepsi?
Når sygdommen først er indtrådt, er der ofte tale om en kronisk (livslang) lidelse. Men epilepsi kan i de fleste tilfælde blive behandlet, så hunden kan føre et normalt liv. Den skal bare have sin medicin regelmæssigt og af og til komme til kontrol hos dyrlægen.

Hvorfor får hunde epilepsi?
Epilepsi kan deles op i to former: Den uforklarlige epilepsi og epilepsi, der er opstået som følge af tidligere hjerneskader, f.eks. påkørsler, iltmangel eller infektioner. Dyrlægerne kender ikke årsagen til, at den uforklarlige epilepsi opstår, men dens natur kendes efterhånden godt, og der forskes fortsat i epilepsi.

Hvad er risikoen for, at din hund får epilepsi?
Ca. 1 ud af 100 hunde får epilepsi .

Hvilke racer er særligt udsatte for at få epilepsi?
Beagle, tervuren, keeshound, gravhund, labrador retriver, golden retriver og collie er særligt udsatte.

Anden viden om epilepsi hos hunde:
Din hund dør ikke af sine epileptiske anfald, og imellem anfaldene fejler hunden ikke noget

(kilde: netdyredoktor, Danmark)

 

HETESLAG

Hedeslag

Af dyrlæge Thomas O. Larsen

Hvad er hedeslag hos hunde?
Hedeslag er en tilstand, hvor kroppen bliver overophedet på kort tid.

Hvad er symptomerne på hedeslag?
Symptomerne på hedeslag er utilpashed, der giver sig udslag i:

• Forvirring
• Svimmelhed
• Besvimelse
• Bevidstløshed og kramper (i sidste ende)

Hvordan kan din dyrlæge stille diagnosen hedeslag?
Dyrlægen stiller diagnosen på baggrund af hundens symptomer og dine oplysninger om, hvad den har været udsat for, som kunne føre til overophedning.

Hvordan behandles hedeslag?
Først og fremmest sørger man for, at opvarmningen ikke fortsætter. Det gør man ved at anbringe hunden i kølige omgivelser. Bagefter renser man hundens munden for eventuel fråde eller savl.

Så afkøler man hunden ved at overbruse den med 15-20 grader varmt vand. Vandet må ikke være for koldt, for så forhindrer man kroppen i at komme af med varmen, fordi blodkarrene i huden trækker sig sammen. Det bedste sted at afkøle kroppen er i lysken og på bugen, hvor behåringen er tyndest. Afkølingen kan også foregå med håndklæder opvredet i koldt vand, som man lægger over hunden.

Alvorlige tilfælde af hedeslag kan være livstruende og kræver dyrlægehjælp hurtigt. Hedeslaget kan nemlig udvikle sig til en choktilstand, hvor det er nødvendigt at give hunden iltbehandling og væskebehandling (drop).

Hvordan er fremtiden for din hund, hvis den har haft hedeslag?
I de fleste tilfælde er der ingen følgevirkninger af et hedeslag.

Hvorfor får hunde hedeslag?
Et hedeslag opstår på grund af overophedning. Overophedning kan typisk skyldes: 

• Varme omgivelser, f.eks. en bil i solskinsvejr
• Fysisk anstrengelse i varmt vejr, f.eks. hvis man cykler med hunden i snor på en varm dag

Hvad er risikoen for, at din hund får hedeslag?
Under normale forhold er risikoen meget lille, men hvis din hund bliver udsat for overophedning, stiger risikoen betydeligt. Man kan mindske risikoen for hedeslag ved at parkere sin bil i skyggen og sørge for, at der er ventilation.

Hvilke racer er særligt udsatte for at få hedeslag?
Ingen racer er særligt disponerede for at få hedeslag. 

Anden viden om hedeslag hos hunde:
Hunde kan ikke skille sig af med overskudsvarme ved at svede. I stedet trækker de vejret hurtigere (hyperventilering), så den hurtige luftstrøm virker afkølende i luftvejene.

 

Hundens herpesvirus

Hundens herpesvirus (Canine herpesvirus=CHV-1) förekommer i Sverige. I undersökningar av blodprover från hundar i Nederländerna och Storbritannien hade 40 % respektive 88 % av de testade hundarna antikroppar mot herpesvirus, vilket visar att de blivit smittade med viruset. Preliminära resultat från svenska studier talar för att förekomst av antikroppar är relativt vanligt hos vuxna hundar även hos oss. Endast ett litet fåtal av de testade och positiva hundarna hade använts i avel så den smittvägen förefaller inte ha avgörande betydelse. Troligen har omkring hälften av alla vuxna hundar antikroppar i blodet. 

Ofarligt för vuxna

En vuxen hund eller äldre valp (över 3-4 veckor gammal) som smittas med herpesvirus via luftvägarna får en mild infektion som vanligen förlöper helt symtomfritt. Ibland får dock hunden lindrig hosta och näsflöde. Man tror att herpesvirus är ett av de smittämnen som kan vara inblandade i det som vi kallar kennelhosta, även om t.ex. parainfluensavirus och vissa bakterier är mycket vanligare.

 

Typiskt för herpesvirus är att viruset, när det akuta stadiet är passerat, finns kvar vilande i kroppen (s.k. latent infektion) och att det kan reaktiveras igen vid tillstånd av stress (som t.ex. dräktighet), kortisonbehandling eller sjukdom som sätter ner immunförsvaret. Vid reaktiveringen utsöndras virus på nytt, under en tid, från t.ex. nässlemhinna eller vagina.

Dödligt för nyfödda

Hos nyfödda valpar är smitta med herpesvirus förödande. Smittan förs över från tiken under dräktigheten, vid valpningen via blåsor i könsvägarna eller via nässekret efter valpningen. Orsaken till att just unga valpar blir så sjuka är bland annat att valpar som är yngre än 2-3 veckor inte förmår reglera sin kroppstemperatur och därför lätt får lite undertemperatur. Låg kroppstemperatur gör det möjligt för herpesvirus att spridas från mun och svalg in i blodet och orsaka en allvarlig infektion i många organ. Vanligtvis dör alla valpar i en smittad kull. Valparna blir slöa och slutar dia. De gnäller och ömmar ofta över buken. Ofta ses ett tjockt näsflöde och små blödningar på slemhinnorna. I slutstadiet, som vanligen inträffar inom två dygn från de första symtomen, "paddlar" valparna med benen och kan få sträckarkramper. 

 

En del valpar överlever det akuta stadiet, men får ofta bestående centralnervösa skador. Diagnosen ställs med hjälp av obduktion där typiska punktformiga blödningar och gråaktiga fläckar (anhopningar av inflammatoriska celler) ses i de flesta organ. Smittan kan ibland överföras från tiken till fostren under dräktigheten och kan då orsaka abort eller dödfödsel. Detta sker troligen främst när tiken nysmittas under dräktigheten. Det finns experimentella studier som visar att risk för fosterdöd och abort är störst om tiken smittas med herpesvirus i mitten eller slutet av dräktigheten.

Virus överförs vid direktkontakt

Herpesvirus är relativt ömtåligt och överlever inte länge i miljön utanför hunden. Smitta överförs därför främst vid direkt kontakt mellan en smittad och en osmittad hund. Hos vuxna hundar utsöndras virus från övre luftvägarna under en begränsad period efter smittillfället och i samband med eventuell reaktivering av en vilande (latent) infektion. Virus kan sannolikt även överföras mellan vuxna hundar vid parning om den smittade hunden har blåsor på penis/i vulva vid parningen, men den smittvägen bedöms vara mindre vanlig.

 

Den allvarligaste smittspridningen är en direkt överföring av virus från tiken (eller från en annan smittad hund) till valparna i samband med födseln eller straxt efteråt. Hundens herpesvirus kan finnas i tikens nässekret och vaginalsekret och utsöndras även i stora mängder från sjuka valpar. En tik som nysmittas i samband med dräktigheten löper stor risk att överföra smittan till sina valpar i anslutning till födseln. Det är också möjligt att en tik som är latent infekterad kan reaktivera virus och infektera sin kull. Den smittvägen är troligen inte så vanlig eftersom en tik som har förlorat sin kull i herpesvirusinfektion oftast inte har problem vid efterföljande valpningar. Detta beror troligen på att tiken har tillräckligt mycket antikroppar i blodet för att ge efterföljande kull ett bra skydd via råmjölken. Antikropparna i råmjölken skyddar valpen från att bli allvarligt sjuk men förhindrar inte nödvändigtvis att valpen smittas med virus något senare, men då blir valpen bara lindrigt sjuk.

Diagnos

Som tidigare nämnts kan en obduktion visa om valparna avlidit till följd av herpesvirusinfektion. Man kan också påvisa herpesvirus i organprov från valpar eller i svabbprov från luftvägar eller könsvägar hos vuxna hundar under de perioder hunden är aktivt smittförande.

 

Det går också att påvisa antikroppar mot herpesvirus i blodet hos vuxna hundar. Antikropparna visar att hunden träffat på herpesvirus, men kan inte svara på om hunden är smittförande eller inte. Den metod som viruslaboratoriet använder (IPMA) är känsligare än metoden som tidigare använts (SN). Det medför att antikroppar påvisas hos fler hundar idag än före 2001.

 

Hos hundar där herpesvirus legat latent en tid är det inte säkert att man ser några antikroppar, trots att virus finns kvar i kroppen. För att konstatera om hunden är i akut fas kan man analysera två blodprover tagna med ca 14 dagars mellanrum (parprover). Om mängden antikroppar ökat påtagligt under de 14 dagarna talar det för att hunden har en pågående herpesvirusinfektion.

 

Valpar för obduktion skickas till Obduktionssalen, Statens Veterinärmedicinska Anstalt (SVA), Travvägen 12A, 751 82 Uppsala. Virusodling och antikroppsanalyser utförs av Avdelningen för Virologi, SVA, Travvägen 20, 751 89 Uppsala. 

Behandling av sjuka valpar

Det finns uppgifter om att man på försök behandlat sjuka valpar med medicin som används mot allvarlig herpesinfektion hos spädbarn, men risken för bestående neurologiska problem kan vara påtaglig hos en insjuknad valp som överlever. Den medicin som används på människa, aciclovir, kan orsaka allvarliga förgiftningar (bl.a. njurskador) hos hund redan vid doser på 20 mg/kg, så om behandling av herpessjuka valpar övervägs måste den planeras tillsammans med veterinär och behandling ska aldrig användas i förebyggande syfte.

Åtgärder

Förebyggande åtgärder är viktigast. En dräktig tik bör inte utsättas för onödiga smittrisker. Det innebär att hon exempelvis inte bör vistas i främmande kennel- eller hundgårdsmiljö eller ställas ut. Hon bör heller inte vara i kontakt med kennelns utställnings- eller tävlingshundar eller träffa eventuella nyinköpta hundar. Hundar som har eller nyligen haft kennelhosta kan exempelvis vara smittförande med herpesvirus och utgör alltså en risk för tiken. Nyfödda valpar bör inte ha kontakt med några andra vuxna hundar än sin mamma de första tre veckorna. Man bör också försöka se till att valparnas kroppstemperatur inte sjunker under 38,5 grader om man tror att smittrisk föreligger. Klarar man att hålla valparnas kroppstemperatur uppe kan viruset normalt inte spridas i deras kroppar, även om valparna skulle bli smittade. Temperaturen regleras exempelvis med hjälp av värmelampa, varmt liggunderlag och liknande. Det är naturligtvis inte bra om miljön blir för varm, så termostater och noggrann temperaturkontroll är nödvändig för att inte utsätta valparna för onödiga risker. Den absolut vanligaste smittvägen mellan vuxna hundar är via luftvägarna. Om man emellertid misstänker att tiken har en aktiv herpesvirusinfektion i könsvägarna (dvs blåsor) kan artificiell insemination minska risken för smittöverföring till hanhunden vid parning.

 

Det förekommer att en tik kan förlora flera kullar. Antikropparna från en tik som nyligen förlorat sin kull i herpesinfektion kan eventuellt användas för att hjälpa till att skydda hennes nästa valpkull. De nyfödda valparna injiceras då med serum från sin mamma och får på så sätt extra antikroppar mot herpesvirus utöver de som överförs med mjölken. Kom ihåg att den kritiska perioden för dödlig infektion bara är de första levnadsveckorna.

 

Det finns emellertid också ett vaccin mot herpesvirus som är ett bättre alternativ än serumbehandling i problemkennlar. Vaccinet skyddar inte mot infektion och ska inte användas till valpar, hanhundar eller tikar som inte används i avel. Istället ges vaccinet till tikar som parats för att på så sätt se till att antikroppsnivån i råmjölken blir så hög som möjligt. Vaccinet kan användas i kennlar med återkommande problem orsakade av herpesvirusinfektion, men generellt avråds från onödiga vaccination under dräktigheten. Orsaken är att om hunden skulle drabbas av en allergisk reaktion (ovanlig biverkning vid vaccination) kan behandlingen mot reaktionen skada fostren.

 

Det är inte realistiskt att tikar och hanhundar med antikroppar mot CHV-1 beläggs med avelsförbud. Infektionen kan inte utrotas på det viset. CHV-1 är vanligt och den viktigaste smittvägen är inte parning utan direktkontakt så smittöverföring är sannolikt vanligast vid nos- mot-noskontakt på tävlingar eller vanliga promenader. 

(kilde: Statens veterinærmedicinska anstalt, Sverige)

 

Testikkelmangel (kryptorkisme)

Definisjon:
Kryptorkisme (fra gresk: chrytos=skjult, orchis=testikkel) er en tilstand der en eller begge testikler ikke er på normal plass i pungen. Tilstanden er beskrevet hos mennesker og hos de fleste husdyr.
I dagligtale omtales kryptorkisme ofte som "testikkelmangel". Dette er egentlig en feilaktig benevnelse, da hunden ikke mangler testikler. men testiklene befinner seg et annet sted enn normalt i pungen.

Konsekvenser:
Kryptorkide hunder har ikke adgang til offisielle utstillinger og prøver arrangert i Norge. Utstillingsdommere skal kontrollere at begge testiklene er på normal plass.
Dersom det ikke tidligere er registrert valper etter hannhunden eller den er premiert på offisiell utstilling, skal testikkelattest legges ved søknaden for registrering av valpekull etter denne hunden. På den måten forhindrer man at ensidig kryptorkide hannhunder benyttes til avl. Videre vil man ved salg av valper bli bedt om å undersøke at hannene har testikler på normal plass.
Kryptorkide valper selges oftest til redusert pris.

Hva skjer?
Tidlig i fosterstadiet dannes testiklene i bukhulen i nærheten av nyrene .
Ved hjelp av et band som testikkelen er festet til (gubemaculum testis), dras på en måte testikkelen på plass i pungen.
Hos mange dyreslag skjer denne nedsenkning i pungen på fosterstadiet, mens den hos hannhund skjer etter fødselen. og er vanligvis fullført ved fem-seks-ukersalderen. Hvis de ikke er på plass ved tre-fem månedersalderen. kommer de sjelden ned.

Hunden blir da vanligvis "kryptorkid". Unntak forekommer, det finnes eksempler på at testiklene har inntatt normal plass når hunden er bortimot ett år . Men i slike tilfeller er det ikke sikkert at hunden er beplantningsdyktig.
Hos de fleste dyrearter er en normal plassering av testiklene i pungen nødvendig for å danne sædceller. Temperaturen i pungen ligger noen grader under kroppstemperaturen, og denne reduserte temperaturen er forutseningen for normal spermieproduksjon. Dersom dannelsen av sædcellene forstyrres - reduseres eller tapes befruktningsdyktigheten.
Ved tosidig kryptorkisme er begge testiklene plassert rett bak nyren i bukhulen (abdominal posisjon), eller de har delvis vandret ned og kan befinne seg i lyskekanalen (inguinal posisjon) Ved ensidig kryptorkisme er den ene testikkelen i pungen, mens den andre er tilbakeholdt.

Kryptorkisme er dobbelt så vanlig på høyre som på venstre side med en høyre:venstre ratio på 2.3: 1 for inguinal og 2.0: 1 for abdominal plassering. Ensidig kryptorkisme er mye hyppigere enn tosidig. I en undersøkelse ble det funnet at 21 av 29 var ensidig kryptorkide, mens åtte var tosidig.

Tosidig kryptorkisme resulterer i manglende sædproduksjon, og hanndyret er sterilt. Ved ensidig kryptorkisme kan den ene testikkelen i pungen være normal og dermed produsere spermier Imidlertid er sæduttømmingsfrekvensen ofte nedsatt. og befruktningevnen meget variabel. I en undersøkelse ble det vist at færre enn halvparten av ensidig kryptorkide hunder kan ejakulere ,og 27 prosent av disse hadde ingen sædceller i ejakulatet.
Normalt ejakulasjonsvolum ble bare funnet hos åtte prosent, og bare tre av 17 hadde normal spermiekonsentrasjon. Kjønnsdriften kan vær normal, forhøyet eller nedsatt.

Inntil tiende leveuke kan testiklene hos enkelte hanner trekkes opp i lyskekanalen ved siden av penis på grunn av sammentrekning i en liten muskel (cremaster) som finnes inne i sædstrengen.
Imidlertid skal de normalt kunne flyttes tilbake til pungen ved lett massjasje med fingrene. Hos noen valper kan denne evnen til å trekke opp testiklene vedvare noen måneder, og skjer oftest når hunden blir opphisset.

Årsak:
Kryptorkisme kan ha flere årsaker:
a) Trang lyskekanal
b) Feil ved lyskekanalringen
c) Hormonfeil hos moren
d) Feilaktig el. mangelfull vekst av gubernaculum testis
e) Feil ved hormonproduksjon hos valpen

Kan vi behandle?
På grunn av at kryptorkisme er arvelig bør man være tilbakeholden med behandling for å få testiklene ned i pungen. Generelt ser man på kirurgisk korrigering av kryptorkisme som uetisk, og det samme kan sies å gjelde for medisinsk terapi i de fleste tilfelle
Dessuten er det svært sjelden at behandling (hormonell) virker.

Avl:
Hannhunder med kryptorkisme bør ikke brukes i avl. Avlsrestriksjoner ut over hannhunden (d.v.s. slektninger) må imidlertid avveies mot eventuelle andre arvelige defekter i rasen, slik at man ikke begrenser avlsmaterialet for mye.
Generelt kan man si at man ikke bør kombinere to individer der lidelsen er kjent hos begge de potensielle foreldrenes nærmeste aner eller avkom.

Vennlig hilsen ~

Jon Snøfugl
Heimdal Dyreklinikk

 

Patella Luxerasjon (utglidende kneskåler)

Dette er en tilstand der kneskålene sklir ut og inn av posisjon – svært vanlig i samtlige miniatyrraser. Veterinærene graderer fra 1 til 4 (noen fra 1-5) der hunder med grad 3+ til 4 (eller 4-5) anbefales å operere. Hunder med lavere grader kan leve et helt normalt og uproblematisk liv.

Hypoglycemia

(For lavt blodsukker)

Hos små raser, som pomeranian jo tilhører, opptrer ofte et plutselig fall i blodsukkeret. De oppstår normalt hos unge valper, men kan også skje hos eldre stressede hunder.
Symptomene er plutselig fall, slapphet og risting, og i sjeldne tilfeller krampeanfall.
Det kan hjelpes ved å gi valpen 1 tsk. sukker i maten hver dag inntil de er ca.9 måneder gammel.

Hypothyroidisme

(For lavt stoffskifte)

Dette skyldes for lav produksjon av skjoldbruskkjertel hormonet, som regulerer stoffskiftet. Pommen vil bli sløv, få vektøkning selv om den spiser mindre, fortykket hud, røyting, hvor pelsen gradvis blir tynnere, uregelmessige løpetider, manglende sexlyst hos hannene er noen av de mest alminnelige symptomer.
Sykdommen kan behandles medisinsk. Denne behandling er livsvarig, og gir pommen et normalt livsforløp.

Luftrørskollaps

Hvad er et luftrørskollaps?
Luftrørskollaps er en tilstand, hvor luftrøret ikke er i stand til at holde sig udspilet, når hunden trækker vejret. Luftrøret klapper sammen, og hunden begynder at hoste. Tilstanden ses især hos meget små hunde og skyldes, at de bruskringe, der skal holde luftrøret udspilet, er svage.

Hvad er symptomerne på et luftrørskollaps?
Hunde med luftrørskollaps har en tør hoste, der kan minde lidt om et gåseskrig. Hosten udløses ofte, når hunden er ophidset, drikker eller spiser, eller når man trækker i halsbåndet. Ofte har hunden samtidig svært ved at trække vejret, og i de helt akutte tilfælde kan hunden blive blå på tungen og slimhinderne og besvime.

Hvordan kan din dyrlæge stille diagnosen luftrørskollaps?
Ofte er hundeejerens beskrivelse og en grundig undersøgelse af hunden nok til at give dyrlægen en kraftig mistanke om, at der er tale om luftrørskollaps. For at være sikker på diagnosen tager dyrlægen røntgenbilleder af luftrøret og brysthulen. Her kan man også se, om hunden lider af andre sygdomme i luftvejene, som f.eks. bronkitis.

Ved at tage et røntgenbillede, mens hunden er ved at trække vejret dybt ind og et, mens den puster ud, kan man se en tydelig forskel i luftrørets tykkelse. Et andet godt hjælpemiddel er en kikkertundersøgelse af luftrøret.

Hvordan behandles luftrørskollaps?
Følgende ting skal man selv gøre for at mindske symptomerne:

• Lufte hunden i sele i stedet for i et halsbånd, der trykker på luftrøret.
• Få hunden til at tabe sig, hvis den er overvægtig. Det giver mere plads i brysthulen og letter vejrtrækningen.
• Begrænse voldsom aktivitet, hvor hunden skal trække vejret hurtigt.

Dyrlægen vil som regel vælge at behandle hunden med binyrebarkhormon, der mindsker irritationen i luftrørets slimhinde, og i starten kan hostestillende midler være nødvendige.

Ofte er det nødvendigt at behandle for øvrige sygdomme i hjertet eller lungerne, der kan forekomme samtidigt.

Hvordan er fremtiden for din hund, hvis den har luftrørskollaps?
Luftrørskollaps er en tilstand, der som regel er til at leve med. Den kan kræve konstant eller periodevis behandling. Hvis du følger dyrlægens anvisninger, kan du have din hund i mange år.

Hvis luftrørskollapset er ledsaget af andre lidelser, kan disse gøre hundens fremtid mere usikker.

Hvorfor får hunde luftrørskollaps?
Luftrøret består af en lang række U-formede bruskringe, der holdes sammen af et elastisk bånd. Hos visse små hunderacer er kvaliteten af bruskringene ofte dårlig. Ringene bliver bløde, og når luften farer igennem røret, suges røret fladt. Det er den samme effekt, du kan se, hvis du puster ned mellem to stykker papir, der holdes lodret. De bliver ikke blæst fra hinanden, men klapper sammen.

Sygdommen kan ses hos unge hunde og skyldes så en medfødt slaphed i luftrøret. Hos ældre hunde kan årsagen være, at de igennem længere  tid har haft en lidelse, der giver en anstrengt vejrtrækning, som f.eks. dårligt hjerte eller bronkitis. Den langvarige belastning af luftrøret kan føre til, at det til sidst klapper sammen.

Du kan forbygge luftrørskollaps ved at:

• Holde din hund slank
• Undgå at hidse den unødigt op
• Lade være med at ryge i nærheden af den 
• Lufte den med sele i stedet for halsbånd

Hvad er risikoen for, at din hund får luftrørskollaps?
Har du en større hund er risikoen for luftrørskollaps ringe. Luftrørskollaps ses især hos små racer eller miniatureracer. Den medfødte tilstand opdages inden hunden er et halvt år, men hyppigst er hunden dog over 7 år gammel, før kollapset sker.

Hvilke racer er særligt udsatte for at få luftrørskollaps?
Chihuahua, pomeranier, miniature puddel, shih tzu, lhasa apso og yorkshire terrier.

Anden viden om luftrørskollaps hos hunde:
I udlandet er der eksperimenteret en del med at operere hunde for luftrørskollaps, og det er f.eks. muligt at indoperere en spiralformet protese i luftrøret. Resultaterne er dog ikke overvældende gode, og derfor opererer man sjældent for luftrørskollaps på danske dyrehospitaler.

(kilde dansk veterinærinstitutt)

 

Vaccinosis (overvaksinering)

(dette er utdrag fra veterinær Don Hamilton og som med resten på denne siden: les, sjekk ut også andre steder)

Symptomer: nedsatt immunforsvar, hudsykdommer, stivhet, diabetes, kreft, feber, tap av matlyst, kløe, utslett, hevelse, hyper- og hypothyreose, cyster, anemi, epilepsi, astma m.m. Hos mennesker er overvaksinering linket til bl.a. hjerneskader, krybbedød, og autisme.

Vaksinene inneholder ikke bare RNA og DNA fra virus og / eller bakterier. De inneholder også en rekke mindre heldige stoffer, blant annet kan de inneholde: Aluminium, thimerosal (kvikksølv), formaldehyd, formalin, sorbitol, vev fra andre dyrearter etc. Disse stoffene kan være mer skadelig enn selve viruset, eller bakterien (informasjon hentet her). Når hunden vaksineres, blir organismen pumpet rett inn i kroppsvev, forbi de lokale immunforsvarene.

Veterinær Don Hamilton mener at vaksiner ”beskytter” mot akutt sykdom, ikke ved å forhindre sykdommen, men ved å endre formen for sykdom til livsvarig kronisk sykdom. Han beskriver at mange av symptomene på vaccinosis minner om mildere former for symptomene til sykdommen dyret ble vaksinert mot. Det finnes dessuten flere dokumenterte tilfeller der hunder som er vaksinert mot en sykdom, likevel har fått sykdommen. Eierne hevder at de har fått sykdommen ikke på tross av vaksinen, men snarere på grunn av den.

Tenk over følgende før du vaksinerer:

Vi vaksinerer barn, men sjelden voksne – hvorfor vaksinerer vi hunder hvert tredje år livet ut?

Aldri har hundene våre hatt mer helseproblemer enn de senere år. Er det ikke litt merkelig at problemene kom samtidig med vaksinene?

Vi vaksinerer også mot sykdommer det er minimal risiko for at hundene utsettes for. Diverse sider på internett lister flere mulige årsaker til dette: manglende forskning, veterinærer som ikke holder seg oppdatert om nye anbefalinger (Norges Veterinærhøgskole anbefaler en vaksine ved 12 uker, revaksinering ved 12 måneder og deretter hvert tredje år), vaksineprodusentene lager selv anbefalning til dosering og revaksinering (og myndighetene stiller ikke spørsmål ved dette), symptomene på overvaksinering kan være vage/difuse og vise seg først dager, uker eller måneder etter vaksinen – det kan dermed være vanskelig å se i sammenheng med vaksinasjonen, m.m.

Flere veterinærer og homeopater anbefaler bruk av ”killed vaccines” fremfor ”modified live vaccines”. Homeopater og oppdrettere anbefaler bruk av Thuja etter en vaksine.

Flere Pomeranian oppdrettere anbefaler å ikke sette vaksine på valpen før fylte 4 måneder, enkelte går så langt som til 6 måneder. Det er best om du finner en veterinær som setter halv dose av vaksinen. Man veier tross alt barn før de får vaksine for ikke å overdosere - hvorfor får da en Pomeranian samme dose som en Grand Danois??

ALDRI gi mer enn èn vaksine om gangen. (noen mener halv dose men dette mener jeg du bør disk.med veterinæren din)

Hjelpemidler: Homeopatiske midler som Thuja, Psorinoheel, Sulphur, Silicea, m.m. NB! Vær klar over at ”Homeopat” ikke er en beskyttet tittel. Hvem som helst kan kalle seg homeopat. Benytt kun homeopater registrert i Norske Homeopaters Landsforbund.

Vaksinegarantier

Statens legemiddelverk har nå gitt godkjenning for at vaksinen Nobivac®DHPPi kan
markedsføres med 3 års beskyttelse for kjernekomponentene D, H og P (valpesyke, smittsom
leverbetennelse og parvovirus).
Vaksineprodusenten Intervet er så sikker på effekten av sine Nobivac® vaksiner at de garanterer
effekten mot valpesyke, smittsom leverbetennelse og parvovirusinfeksjon. Denne vaksinegarantien
gjelder ved bruk av Nobivac®-vaksiner som inneholder disse komponentene dersom
hunden er grunnimmunisert (fra 12 ukers alder), har fått vaksinen på nytt etter ett år og deretter
hvert 3. år. Hunden er dekket av garantien 3 uker etter fullført grunnimmunisering og varer i 12
mnd. Den vil forlenges gjennom hele hundens liv, så lenge årlig helsekontroll hos veterinær
attesteres. Hvis en hund som er dekket av Nobivac® vaksinegaranti, blir syk eller dør av
valpesyke, smittsom leverbetennelse eller parvovirusinfeksjon og diagnosen er bekreftet av
akkreditert laboratorium, vil Intervet Norge AS dekke følgende:
– nødvendige diagnostiske undersøkelser inntil kr. 2.000,-
– behandling inntil kr. 5.000,- for dokumenterbare veterinærkostnader
– ved dødsfall inntil kr. 20.000,- som kompensasjon til kjøp av ny hund
Betingelser og forutsetninger for Nobivac® hundevaksinegaranti
1. Hunden må være vaksinert med
Nobivac® hundevaksiner iht. gjeldende
program og produktbeskrivelse.
Garantien inntrer 3 uker etter endt
grunnimmunisering.
2. Hunden må være vaksinert i Norge av
autorisert veterinær.
3. Dokumentasjon av vaksinasjon og årlig
helsekontroll skal være attestert av
veterinær iht. sjekkpunkter for årlig
helsekontroll i Helsebok for hund fra
Intervet Norge AS. I tillegg forplikter
veterinæren seg til å føre journal over
vaksinasjon og årlig helsekontroll. Både
Helsebok for hund og journal skal kunne
forevises Intervet Norge AS ved behov.
4. Respiratoriske sykdommer forårsaket av
hundens parainfluensavirus og hundens
adenovirus type 2 dekkes ikke av
garantien, da dette er deler av det
multifaktorelle sykdomskomplekset
kennelhoste.
5. Bruk av andre vaksiner enn Nobivac®-
serien mindre enn to uker før eller etter
vaksinering med Nobivac® vaksiner
inneholdende D, H, og P medfører at
garantien opphører. Bruk av andre
vaksiner enn Nobivac® inneholdende D,
H eller P medfører at garantien opphører.
6. Diagnosen valpesyke, smittsom
leverbetennelse eller parvovirusinfeksjon
må være verifisert av akkreditert
laboratorium. Rådfør deg med
laboratoriet før prøvetaking slik at
diagnosen kan verifiseres.
7. Nobivac® hundevaksinegaranti gjelder
ikke hunder som er immunologisk
svekket på vaksinasjonstidspunktet. Den
skal ikke vise tegn til sykdom,
parasittmanifestasjon eller feilernæring
på vaksinasjonstidspunktet.
8. Nobivac® hundevaksinegaranti er gyldig
for hunder vaksinert etter nevnte
retningslinjer etter 15. desember 2005.
Garantien gjelder ikke beskyttelse mot
virusstammer eller sykdomsforløp som
ikke er kjent per 15.12.2005 og som kan
oppstå i fremtiden.

 

Alopecia X / Black Skin Disease (BSD)

Denne info er noe usikker da man ikke har funnet DNA profilen:

Den offisielle disagnosen er Alopecia X (alopecia betyr hårtap, X står for ukjent) Veterinærene vet ikke hva som forårsaker BSD, og heller ikke hva som kan kurere det. Sykdommen går blant annet som Coat funk, Pomeranian Disease og Severe Hair Loss Syndrome. Mange har tidligere (før dette ble kalt BSD) kalt alt for "Thyroxin" være seg for lite eller for mye av dette. Sykdommen finnes først og fremst i spisshunder og også hos endel pudler.

DENNE ARTIKKELEN ER SKREVET AV JOHN HEARTZ SOM ER BLANDT DE FREMSTE PÅ OMRÅDET BSD:

La oss ha en realistisk holdning til BSD!

Det ser ut til at det alltid vil være noen der ute som påstår
at de ikke har Black Skin Disease på linjene sine.
Disse samme personene er svært kritisk til suksessfulle
oppdrettere som, over tid, har produsert ”infiserte” hunder og, ved noen tilfeller, brukt dem i avlsprogrammet sitt.
Hvorfor er det også slik at de samme personene vanligvis er
relative nykommere til rasen, og/eller har bidratt med
lite eller ingenting for rasen?

Ingen av disse ”kritikerne” har brukt hundrevis av
timene sine i opplæring av dommere og nykommere.
De har ikke, gjennom personlig oppofrelse, hjulpet pomeranianklubber
å skaffe penger, ei heller har de presset på for genetisk forskning.

I de fleste tilfeller har de heller aldri avlet frem så mye som en eksepsjonell hund.
De har rett og slett ikke bidratt med det minste grunnleggende.
Er alt dette pratet bare en måte å overbevise andre mennesker
om at de har noe som de fleste suksessrike oppdrettere ikke har?
Eller er kanskje grunnene mer egoistiske enn å skulle jobbe for å fremme rasen?
I løpet av mine 35 år i arbeid med denne rasen, har jeg aldri hørt
en toppoppdretter si at deres linjer er BSD-fri.
Ei heller har jeg hørt at de har kritisert sine
”konkurrenter” for deres avlsmetoder.
De deler heller av sine kunnskaper med hverandre.
Det er på tide at disse selvhøytidlige, idealistiske individene stiger
ned av sine høye hester og slutter seg til den virkelige verden!

Før jeg fortsetter, la meg presentere meg selv. Mitt navn er John Heartz.
Jeg har, med suksess, avlet frem utstillingshunder siden 1966, og innen 1970 hadde
jeg utstillingsresultater som fortsatt står seg i dag, innen Pembroke Welch Corgis.
Jeg var en av de ledende profesjonelle ”handlere” i Canada i 30 år, inntil jeg pensjonerte meg for et par år siden.
Siden 1970 har jeg vært, inntil nå, en ”silent partner”, bak Chriscendo Pomeranians.
Black Skin Disease er en hjerteskjærende tilstand, enten det rammer
en topp "showdog” eller en kjær kosehund.
BSD har den merkverdige egenskapen at den rammer noen valper, som kan miste
pelsen og aldri få den igjen, eller den rammer når hundene er blitt voksne.
Dette er hvor dilemmaet starter. Du har en 3-årig, multipell BiS som
begynner å vise tegn på BSD. Før dette skjer har han produsert la oss si 25 avkom, hvor 5 er champion
som igjen har produsert eget avkom.
Så før denne hunden har blitt synlig rammet, kan man se påvirkningen fra ham i 2, eller flere, generasjoner.
Ta nå med i beregningen at dette har pågått innen denne rasen i mer enn 50 år, hva er sjansen
for at det finnes en stamtavle som ikke har dette problemet?
På grunn av dette er det urealistisk å to at dette problemet kan korrigeres på annen måte enn ved genetisk testing.
Dersom du avler topp kvalitets utstillings Pomeranian, er du med i BSD ”klubben”.
Du er bare, kanskje ikke, et aktivt medlem ennå!

En erfaren oppdretter kan se på stamtavlene til de fleste av topp utstillings Pomeranian, å vite hvilke
hunder som er rammet ”bak” dem. Realiteten er at dersom disse rammede hundene ikke hadde vært brukt i avl, ville de fleste
av dagens beste Pomeranian ikke eksistert. Dette problemet er så stort at den eneste måten å eliminere det på er via genetisk testing.
Kom ned fra din høye hest og slutt med å kritisere de erfarne oppdretterne som har slitt med dette problemet i årevis, men allikevel vært lojal mot rasen.
Det er disse individene som tøffe, dedikerte og tilstrekkelig erfarne, og selvoppofrende nok, til å klare å få
bukt med dette problemet, så snart genetisk testing blir en realitet.
Så dette er ikke tidspunktet for å eliminere de rammede hundene, eller de bærende hundene, fra genbankene, i en ikke-vitenskapelig heksejakt.
Dersom de brukes klokt, vil de kunne bidra med mye.

Jeg har aldri sett en BSD-rammet hund som har andre helseproblemer, som kan tilskrives
å være forårsaket av hudsykdommen. En slik hund skulle vært fjernet fra et avlsprogram, på lik linje med hunder som har
andre genetiske betingede sykdommer eller tilstander.
Det er store muligheter for at den strålende, men rammede hunden, vil være med å spille en vesentlig
rolle i eliminasjonen av problemet, og på den måten være med å opprettholde den høye kvaliteten vi ser på rasen i dag.
Alle som kjenner historien rundt det å få fjernet PDA fra utstillings-puddler, vet at å eliminere alle
hundene som var rammet av, bærere av, eller avlet fra hunder med dette problemet, ikke var løsningen.
Dagens oppdrettere har ikke skapt dette problemet, men har arvet det når de begynte med rasen.
Det er ikke mer påtrengende nå enn det var da vi startet med rasen.

Mitt råd vil være at dersom du ikke kan takle problemet, så trekk deg vekk fra rasen
nå og overlat det til dem som vil ordne opp i dette når det blir mulig å gjøre det!
Rammede hunder har blitt brukt ,i hvert fall fra den nydelige Ch. Aristic Wee Pepper Pod, som sannsynligvis
har hatt størst påvirkning innen rasen i Nord Amerika.
For mange år siden hadde jeg en samtale med, nå avdøde, Dorothy Bonner, som på det tidspunktet sa at problemet
stakk så dypt i rasen at vi aldri vil få bukt med det.
Med genetisk testing er dette mulig. Men det vil ikke være de selvopptatte individene på sine høye heter som gjør det!
Dersom du er interessert i å avle topp kvalitets hunder, enten de er rammede
eller bærere, vil du ikke få problemet uten at tispen er bærer.
På dette tidspunktet må du regne med at alle de beste Pomeranian der ute er rammet, og planlegge avlet ditt deretter.
Alle de skammelige beskyldningene, ”fingerpekingen” og kontrollen av andre oppdretteres linjer, frembringer faktisk ingenting.
De suksessfulle oppdretterne har tatt imot disse angrepene i mange år, og sett mange av
angriperne falle av på veien, mens de selv fortsetter å være dedikerte for rasen.
Det er på tide at dere står for det dere sier og er med på å donere til genetisk forskning!
På denne måten kan dere endelig være med å bidra positivt for denne rasen!

John Heartz.

 

 

Link til Canada og forskning de gjør der:

http://www.pcoc.net/black-skin-disease.htm

Forskerne har ennå ikke klart å påvise BSD-genet. Dermed finnes det pr. dags dato ingen blodprøve som vil påvise arvegang.

”Tegn på BSD oppstår ikke umiddelbart. Hos enkelte kan de ved seks måneder begynner Pomeranian valper å få sin voksne pelsdrakt. Med BSD, beholder valpen unghundpelsen og får aldri voksenpels. Man ser på enkelte valper at pelsen er noe lik "stålull".Ved ca. 9-18 mnd. begynner valpepelsen å felles og den blir skallet. Enklete får voksenpels og blir skallet senere. Man kan også se at godt voksne hunder kan få dette uten å ha hatt noen kjente tegn som valp eller unghund. Dette gjør jo at problemet er noe vi ikke kan få gjort noe med om vi ikke får gentestet. Huden blir ofte gradvis uten hår og en ser at det til slutt ender opp med at den har pels på hodet, beina og litt flekkvis. Huden blir brun-sort på farge og den kan både bli hard og ganske normal. Vi har også sett den bli noe porete. Det menes også at hunder helt opp i både 6 år og eldre kan få dette syndromet synlig. Må ta med at det kan være en rekke årsaker til at en hund mister pelsen, da ren Bsd, slik de som har lange erfaring med dette sier...så er det rent kosmetisk. Andre plager, sekundærplager kan skyldes helt andre ting .Det er jo en selvfølge at en oppdretter tar ut en syk hund fra sitt avlsprogram.

Mulig midler man har kommet frem til kan fremme hårvekst er kastrering, Melatonin, Lysodren, veksthormon, Perlutex, Prednison, Anipryl, Ketoconazole, Leuprolide, og Cimetidine. Det understrekes derimot at alle disse er svært eksperimentelle som middel mot Alopecia X, og noen av dem giftige. Disse metodene kan få noe ull til å vokse ut igjen, men pelsen blir aldri som før.

(ovennevnte info er delvis hentet fra USA`s og Canadad kennelklubber)

CUSHINGS SYKDOM

Veterinären Dr. Monika Linek sier  om Cushings sjukdom :

- Ökad törst
- Urinerar i utökad utsträckning
- Hunger
- Orkar inte mycket
- Ofta/ständigt trött
- Hängbuk
- Muskelmassan avtar
- Förstorad lever
- Utebliven löpning
- Uttunning/håravfall/kalhet i området kring bakdelen
- Mörkfärgning av hårlösa ställen
- Matt päls
- Färgförändringar i pälsen
- Tunn, torr hud
- Synliga blodkärl, mest på buken och på insidan av låret
- Återkommande hudinflammationer
- Komedoner (svarta pormaskar, ofta på bukhuden)
- Förkalkningar i huden

Cushings sjukdom, den vanligast förekommande endokrina = hormonella sjukdomen hos hunden. Den förekommer även hos människa och utlöses genom ett kroniskt "utbudsöverskott" av kortison. Däremot kan alle de andre organene være ok; lever, njurar, hjärta...

Cushings 3 ulike typer:

1. 85 % av fallen  beror på godartade små tumörer i hypofysen - hypofysiskt betingad hyperadrenokorticism .

2. 15 % av tlfellene beror på en-, sjelden tosidig tumörer i binjuren - primär hyperadrenokorticism

(3.   Medicinering med kortison- dette er omdiskutert da sykdommen jo er en overprod.av kortison og her bør en snakke veterinær)

Kommenter fra svensk hundeeier med hund som har Cushing:

Hunden får nu Vetoryl  (en kapsel om dagen i middagsmaten) och är som ung på nytt. Hon kissar inte längre inne, hon är pigg och glad, pälsen har återkommit och hängbuken har försvunnit.
-

 

Nesemidd hos hund
Årsak til nedsatt luktesans og yteevne?

Veterinær Ingvild Høva Erevik
www.aassidendyreklinikk.no

Nesemidd hos hund, Pneumonyssoides caninum, er en parasitt med stadig økende betydning i vårt hundehold. Det var på slutten av 1980-tallet at vi for alvor begynte å bli oppmerksomme på denne parasitten her til lands. Forekomsten er stadig økende, i de senere år har flere tusen hunder blitt behandlet årlig. Bedre kunnskap om parasitten og større hundepopulasjon, som stadig lever tettere, kan være noe av årsaken. I Norge ble det i en større undersøkelse påvist at ca 7 % av hundene var smittet, mens en undersøkelse i Sverige viste en forekomst på hele 23%.

Jeg håper denne artikkelen kan gi deg som hundeeier økt kunnskap om parasitten og de problemstillinger som er knyttet til den. Hvordan ser en nesemidd ut? Hvordan smitter den? Hvor utbredt er den? Hva slags symptomer skal man se etter? Hva slags behandling kan gis?

Utseende
Nesemidden kan sees med det blotte øye, men det er ytterst sjelden at man er så heldig å få et glimt av den utenfor nesehulen. Den er svært kjapp til bens og forsvinner på et blunk. Av utseende er den gulhvit med lange ben. Det finnes både larve- og voksenstadier av parasitten. Larven har 3 benpar mens det voksne individet har 4 benpar. Størrelsen på larven er ca 0,7 mm (lengde) mens den voksne hunnmidden er ca 1-1,5 mm lang. Den voksne hanmidden er noe mindre enn hunnmidden. Nesemidden kan bevege seg med en hastighet på ca 1 cm i sekundet.

Livssyklus og smitteveier
Livssyklusen hos Pneumonyssoides caninum er bare delvis klarlagt. Man vet at den tilbringer hele livet inne i hodets luftveier hos hunden. Her lever den i bihulene (sinus frontalis) og i de innerste delene av nesehulen (concha etmoidale), og dette forklarer hvorfor den er så sjelden å se på utsiden av nesehulen. Midden føder levende avkom (larver), og det antas at livssyklusen er relativt kort.

Nesemidden kan smitte ved at hundene snuser på hverandre. Smitte kan også forekomme med nesesekret fra hunder som nyser. Kontaktsmitte er nok det vanligste, men det er også antatt at smitte skjer ved indirekte kontakt. Smitte via bur, hundegårder, drikke- og matkopper er også mulig. Utenfor verten kan nesemidden overleve opptil 3 uker hvis miljøet er fuktig og relativt kjølig. Ved varme og tørke derimot dør den hurtigere. Kanskje dette er noe av forklaringen på hvorfor nesemidden er blitt så utbredt her til lands (og i Sverige).

Utbredelse
Tidligere antok man at hundens nesemidd hadde liten betydning for hundens helse og at utbredelsen var svært beskjeden. I 1993 foretok veterinær W. Bredal ved Norges Veterinærhøgskole en undersøkelse på nettopp forekomsten av nesemidd i Norge. I løpet av et år ble i alt 250 hunder obdusert og undersøkt for nesemidd. Hos 18 av hundene (7%) ble midden påvist. Det var ingen forskjeller i utbredelse når det gjaldt rase, kjønn eller alder på hundene. Ved Statens Veterinärmedisinska Anstalt i Sverige ble det også samme år foretatt en lignende undersøkelse. Der ble 76 hunder obdusert og av disse var 18 hunder (23%) smittet med nesemidd.

I 1995 ble det påvist nesemidd hos en rev som ble undersøkt ved Norges Veterinærhøgskole. Eieren av reven hadde også flere hunder. Dette er imidlertid den eneste kjente observasjonen av P. caninum som er gjort på andre arter enn hund.

Symptomer på nesemidd
De fleste hunder som behandles mot nesemidd er jakthunder. Dette har sammenheng med at infeksjon med nesemidd kan gi nedsatt luktesans. Midden irriterer slimhinnen i nesen og det dannes mye sekret. Nedsatt yteevne hos andre ”arbeidende” hunder kan også være et symptom. Bihulebetennelse av forskjellig grad er svært vanlig hos smittede hunder. Alvorlighetsgraden av betennelsen er avhengig av hvor store mengder midd hunden er angrepet av. Et annet symptom som kan forekomme er ”reversed sneezing”. Dette arter seg slik at hunden drar nesesekret og luft bakover i svelget og en kraftig snorkelyd høres. Bukmuskulaturen jobber kraftig og det ser ut som hunden ikke får nok luft. Av andre symptomer som bør nevnes er nysing, hoste, asthma-anfall og sporadisk neseblødning. I noen tilfeller er også sentralnervøse symptomer observert.

Det er imidlertid viktig å merke seg at alle de symptomene som her er nevnt også kan skyldes andre lidelser. Det er derfor viktig med en grundig klinisk undersøkelse før en behandling iverksettes.

Ved vår klinikk husker jeg spesielt en eldre engelsk setter. Hunden ble innlagt fordi den hadde hatt kraftig neseblødng i flere dager. Eieren fortalte at hunden i lengre tid hadde skrantet og at den i de senere år hadde fungert dårlig på jakt, så dårlig at den rett og slett hadde måttet bli hjemme. Etter bedøvelse ble nesehulen inspisert ved hjelp av et enkelt øreinstrument (otoskop). Inne på neseslimhinnen var det mange hvite små nesemidd som kravlet rundt. Hunden ble behandlet mot midden, neseblødningen opphørte og siden fungerte den utmerket på jakt i flere sesonger. Det kan tyde på at hunden i dette eksempelet hadde hatt nesemidd i flere år, midden hadde formert seg kraftig og hunden hadde fått tildels alvorlige symptomer.

Vanskelig diagnostikk
Vanligvis er er ikke symptomene så uttalte, ei heller er det vanlig å kunne se midden inne i nesehulen. Dette er noe av det som gjør det så komplisert med nesemidd. Det at den er vanskelig å påvise har ført til at de fleste hunder behandles på grunnlag av mistanke. Av metoder som er benyttet til diagnostikk kan nevnes skylling av nesehulen mens dyret er bedøvet. Innånding av irriterende gasser er også en metode som har vært prøvet. Rhinoskopi , der man kikker inn i nesehulen med et spesielt instrument er en tredje metode. Alle disse måtene å diagnostisere nesemidd på har sine svakheter. De er dyre og tidkrevende. Dessuten kan et negativt funn ikke utelukke smitte. En blodprøve for å kunne diagnostisere nesemidd er ønsket. I Sverige er det nylig rapportert om forsøk der en har lyktes i å finne frem til en serologisk test som kan påvise antistoff mot nesemidd.

Behandling
Man benytter såkalte antiparasittære midler til behandling av P.caninum hos hund. Det kan gis som injeksjon (ivermectin) eller i tablettform (milbemycin oxim) Begge behandlingsformene krever gjentatt behandling (2-3 ganger). Injeksjon med ivermectin har imidlertid i noen tilfeller gitt bivirkninger, spesielt hos collierasene. Derfor er milbemycin oxim-tabletter det foretrukne alternativet. Har du flere hunder og nesemidd påvises hos en av dem, bør alle behandles.

 

 

Pomeranian Health Problems

This is a list of the most common problems found in the breed.  Remember, even the most conscientious breeder may have problems, however, since they are screening for genetic problems, you have a better chance of having a healthy puppy.

Luxating Patellas

Luxating patellas (knees that slip out of place) are the most common problem in the Pomeranian breed.   The knees are graded according to the OFA (Orthopedic Foundation for Animals).  Normal knees are, of course the most desirable, but Grades One and Two are more common and not unusual in toy breeds.  Grades Three and Four may require surgery, sometimes early on in the dog’s life.  Be sure to check the knees of any prospective puppy.  One with higher grades at a young age will probably be a candidate for surgery.

OFA has forms to fill out on the grade of the patellas and both parents should have their results on file.  Remember, only a “normal” result may appear in the database.  Request to see a copy of the results from your breeder, when you are visiting your new puppy.

Hypothyroidism

Hypothyroidism (low thyroid) is very common in the Pomeranian breed.  Ask to see the results of the thyroid tests of the parents of the puppy you are considering.   OFA has a registry for dogs who submit tests for thyroid.

 

Coat Loss Problems

There is a coat loss problem in Pomeranians called SHLS (Severe Hair Loss Syndrome). It is also known as Black Skin Disease.  It occurs mainly in males.  They may have profuse puppy coats with no guard hairs, which does not shed.  When the puppy coat sheds, the coat does not grow back.  Another version of the same condition happens at a later age, with a normal appearing coat that slowly starts to thin, starting at the back of the thighs and buttocks and moving up the back.  Ask to see the parents of the dog you are buying.

Collapsing Tracheas

Collapsing trachea is a problem found in many Poms.  If your pom makes a honking noise or sounds like he is coughing up a hairball, the problem may be his trachea.  It can be diagnosed with a Xray and usually medication is prescribed to reduce coughing.  This can be a life-threatening problem, so do not ignore it.

 

Heart

Heart problems can range from very slight to life threatening.  Some are impossible to diagnose until a sudden death occurs.  Ask your breeder if heart problems run in the lines he is working with.

Hypoglycemia

Hypoglycemia can occur in young Pomeranians.  It is more common in the very small or very active puppies.  Be sure that your breeder gives you complete instructions on how to determine if your puppy is starting to develop hypoglycemia.  It is a problem that the puppy outgrows as they mature.  Adult hypoglycemia is a serious metabolic disorder.  Dogs who have this should not be bred.
 
Seizures

Some Pomeranians have idiopathic epilepsy.  Idiopathic means that we don’t know what causes it.  Liver problems, kidney problems, head trauma and other reasons may cause seizures.  Idiopathic epilepsy typically occurs between 3-7 years of age and is thought to be inherited.  Seizures can be very frightening to someone who has never seen one before and can manifest in many different ways.  Look at the epilepsy website to gain a better understanding of the problem.
Eyes

A Veterinarian who is trained to do CERF testing can check eyes for genetic problems.  CERF (Canine Eye Registry Foundation) has a form and a database to check the parents of the puppy you are considering.  To date. there have not been many eye problems found, but that may be because not many dogs have been tested.   Ask to see the CERF results of the parents of the puppy.

 

Hip Dysplasia

Hip dysplasia does not tend to be a problem in Pomeranians because of their lightweight.  Some breeders are X-raying hips for CHD and should be commended for their thorough testing.

 

 

Canine Hypothyroidism: Frequently Asked Questions
Diagnosing and Treating Underactive Thyroid Problems in Dogs

by Mary Shomon

What is hypothyroidism?

Hypothyroidism is a disorder of the thyroid gland -- two small butterfly-shaped lobes located in the neck. This gland has a number of functions, but is most well known for regulating your dog’s metabolic rate. In hypothyroidism, the thyroid gland is underactive, and unable to secrete enough thyroid hormone. This, in turn, decreases your dog’s metabolism.

How does a dog get hypothyroidism?

Most cases of hypothyroidism stem from the dog’s own immune system attacking the tissues of the thyroid gland. This condition is called autoimmune thyroiditis. The dog’s own system attempts to compensate for this at first by secreting more and more of the thyroid hormone, but eventually the gland is unable to keep up with the attacks on its tissue, and the dog becomes hypothyroid and symptomatic. While there is a genetic predisposition for thyroid disorders, environmental factors such as pollutants and allergies probably play a role as well.

What are the symptoms of hypothyroidism?

• Lethargic behavior such as a lack of interest in play, frequent napping, tiring out on long walks
• Weight gain, sometimes without an apparent gain in appetite
• Bacterial infections of the skin
• Dry skin
• Hair loss, especially on the trunk or tail (“rat’s tail”)
• Discoloration or thickening of the skin where hair loss has occurred
• Cold intolerance/seeking out warm places to lie down
• Slow heart rate
• Chronic ear infections
• Severe behavioral changes such as unprovoked aggression, head tilt, seizures, anxiety and/or compulsivity
• Depression

Are there certain breeds that are more susceptible to hypothyroidism?

Most dogs who are affected by hypothyroidism fall into the mid to large size category. Many breeds are affected by this disease, including (but not limited to):

• Golden retrievers
• Doberman pinschers
• Greyhounds
• Irish setters
• Dachshunds
• Cocker spaniels
• Airedale terriers

Hypothyroidism is rare in toy and miniature breeds of dogs.

Is age or gender a factor?

Most dogs contract hypothyroidism between the ages of 4 to 10. It appears to affect males and females equally, however spayed females are at a higher risk than unspayed females.

How is hypothyroidism diagnosed?

All diagnosis begins with an examination and taking of a history. Your veterinarian will be looking for clinical signs of hypothyroidism during a thorough physical examination of the dog, and will ask questions about your dog’s health and behavior. If hypothyroidism is suspected, a blood test will be ordered. There are a number of different methods for testing the thyroid. They involve some complicated terminology, but it is important to understand the efficacy of these tests when discussing diagnosis with your veterinarian:

• Baseline T4 Test or Total T4 (TT4): This is the most common test. Dogs with a failure of the thyroid gland will have a lowered level of the T4 hormone. However, there are other conditions that can cause the T4 to decrease, so if this test comes back positive for hypothyroidism your vet should recommend an additional blood test, either the T3 Test or the Baseline TSH test.
• Baseline TSH Test: Measures the level of Thyroid Stimulating Hormone. In combination with the T4 or T3 test provides a more complete picture of the hormonal activity of your dog’s thyroid gland.
• Free T4 by RIA (radio immunoassay): The Free T4 test using RIA techniques does not appear to be more or less accurate than the above TT4 test.
• Free T4 by ED (equilibrium dialysis): This test may provide more accurate data on the level of T4 hormone in your dog’s bloodstream.
• Baseline T3 Test: In combination with the T4 or TSH test, these two blood tests can give a clearer picture of the hormone levels found in the bloodstream. This test is not reliable when used alone. The T3 Test should always be given in combination with one of the other blood tests.
• TSH Response Test: In this test, the veterinarian takes an initial measurement of the thyroid hormones in your dog’s bloodstream, and then injects Thyroid Stimulating Hormone (TSH) into the vein. After 6 hours a blood sample is drawn and the level of T4 is checked. If your dog has hypothyroidism, the level of T4 will not increase even after the TSH is injected. This is an expensive test and is being used less often due to decreased production by the manufacturers.

How is hypothyroidism treated?

Hypothyroidism is treated with a daily dose of synthetic thyroid hormone called thyroxine (levothyroxine). Blood samples will need to be drawn periodically to assess the effectiveness of the dosage and make any adjustments necessary.

What should I expect from the treatment?

Most symptoms should clear up after treatment. With regularly scheduled check-ups to ensure correct dosage, your dog should be mostly symptom-free for the rest of his or her life. Hypothyroid dogs who receive proper treatment have a normal life span and are able to maintain good health well into their golden years.

 

FEBER

En syk hund kan ha feber eller for lav temperatur. Å kjenne feberen på snuten er ikke tistrekkelig. Man må bruke termometer i endetarmen, og er temperaturen over 39 grader eller under 37,5 grader må veterinær kontaktes. Bortsett fra temperaturen bør du vite om hunden har drukket mye vann, og hvordan urin og avføring ser ut.

Se i munn og ører og kjenn etter over hele kroppen til hunden etter eventuelle sår som kan være infisert. Hvis det er en tispe kan det være lurt å regne tilbake til siste løpetid. Hvis det er ca 9 uker etter denne kan det dreie seg om falsk drektighet.

Avviker hunden i lengre tid fra sine normale matvaner, eller forandres humøret uten noen egentlig årsak, bør den holdes nøye under oppsikt. Det er bedre å gå en gang for mye til veterinæren enn en gang for lite.
Hunden kan dessverre ikke forklare at den føler seg syk. Det er du som må være oppmerksom.

Analkjertelbetennelse

Analåpningen er et meget ømfintlig sted. Analkjertelbetennnelse er ikke uvanlig. Rett innenfor analåpningen, litt på skrå nedover og på begge sider, finner vi analkjertlene, eller analsekkene. Disse produserer normalt et sekret som tømmes ut i forbindelse med avføringen. Kjertlenes opprinnelige funksjon har antakelig vært både å markere egenlukt og å skremme skunk/stinkdyr.
Lukten er alt annet enn behagelig. Iblant kan kjertelutgangen tette seg til, og hunden blir irritert, aker seg på baken, biter og slikker seg under halen. Kjertlene kan vises som hissig røde byller, som kan sprekke (smertefullt) uten behandling.
Symptomer: hunden aker seg, hunden slikker seg bak, hunden kan få diare og hvis det pågår riktig lenge kan kjertlene bli så betente at de sprekker.

Behandling: Hvis kjertlene ikke har rukket å bli betente holder det å tømme analkjertlene. Dette kan du gjøre selv, men først bør du la veterinæren vise deg hvordan du gjør det. Det er ingen koselig opplevelse for hund eller eier, så mange foretrekker å overlate det til veterinæren. Hvis du er usikker på om det har oppstått betennelse, er det best å la hunden bli undersøkt hos veterinær. (Ved gjentatt betennelse kan analkjertlene i spesielle tilfeller opereres vekk.)

Bruk tynne plasthansker, fåes på apotek. Smør pekefingeren med salve og stikk den inn i tarmåpningen. På skrå nedover kjenner du den hårde analkjertelen. Klem den mellom tommelen på utsiden og pekefingeren på innsiden og klem. Hold ansiktet unna, for kjertelinnholdet kan komme som en sprut. Men det kan også være salveaktig tykt og tregt å få ut. En allerede påbegynt betennelse kan utvikle seg eksplosjonsartet fort, i løpet av 1 time eller 2. På disse små hundene som Pomerainan er så anbefaler jeg at veterinæren gjør dette så det gjøres proffesjonelt. Hunder med tilbøyelighet for analkjertelbetennelse må ikke sitte kaldt.

Fistler (sprekker) i analområdet forekommer hos hunder. De må behandles så snart man oppdager dem, men kan likevel bli meget plagsomme

 

 

Tenner, ører og øyne:

Rensing av ører
For å hindre at hunden får ørebetennelse eller andre ørelidelser, bør man jevnlig sjekke hundens ører og rense disse dersom de er skitne eller lukter vondt. Hunder med hengende ører eller mye pels i ørene trenger spesielt å passes nøye på, da de er mer utsatt for betennelse.

Ved normal rensing av ørene bruker man en vattdott med litt lunkent vann for å vaske den ytre delen av øret. Man bør være forsiktig med å stikke q-tips og lignende inn i øregangen, da dette kan stoppe til øregangene og forårsake betennelse. I stedet bør man bruke Ørerensemiddel (fås kjøpt på apotek, hos veterinær og i dyreforretninger), og bruke dette i henhold til bruksanvisningen.

Mistenker du at noe er galt, dvs. ørebetennelse eller annet, bør du kontakte veterinæren snarest for dette er smertefullt for hunden! Typiske tegn på ørebetennelse er at hunden rister på hodet, bærer den siden av hodet hvor betennelsen sitter lavere, hunden klør i seg øret, vond lukt og mye ørevoks.
Rensing av øyne
Stort sett holder det å tørke over øyet med en fuktig bomullsdott innimellom for å få bort "søvn". Hvis hunden har fått rusk i øyet, kan man skylle øyet med saltvannsoppløsning eller øyebadevann (fås på apotek). Der selges også tåreveske for de som heller velger å bruke dette. Pomeranian har vi sett kan ha en tendens til å være mer fuktig under øynene enn kanskje andre raser og det er viktig at en gjør dette oftere. At hunden er mye fuktig (får sorte rander) under øynene kan også være mye stress, og trange tårekanaler. Det blir fort soppdannelse under øynene ved mye fukt så en kan være påpasselig med dette. Der finnes egne (eye care) midler som skal brukes kun til dette men vanlig bomull og lunkent vann kan være like nyttig.

Dersom hundens øyne renner mye og spesielt hvis fargen er grønnlig, er det tegn på betennelse. Da bør man kontakte veterinær.
Tenner
Miniatyrhunder har jo ord på seg for å være mer utsatt for dårlige tenner, men dette er også genetisk og kan avhjelpes ved god hygiene og påpasselighet fra eiers side.
 Dårlig ånde kan skyldes en rekke andre ting enn tannstein, f.eks. fremmedlegemer, betente sår, eller tannråte. Oppsøk alltid veterinær.
Brukkne tenner: Bør undersøkes av veterinær. Kan være eller bli svært smertefulle og kan forårsake betennelse.

Melketenner som ikke faller ut når de permanente tennene viser seg (retinerte melketenner) bør trekkes så fort som mulig. De kan ødelegge hundens tannstilling. Hos en Pomeranian er det vanlig å trekke ut hjørnetenner hos veterinær da disse ikke en enkle å fjerne selv. Mange fjerner også melketenner hos veterinær men disse er så små at ved lett berøring frem og tilbake når de nye tennene kommer opp så pleier de vanligvis å løsne ganske enkelt. Anbefaler uansett ingen til å leke tannlege hjemme men oppsøke veterinær.
Væt obs på at du følger godt med på valpens tenner slik at den aldri ender opp med dobbelt sett. Ofte munntrening (at en venner valpen til at du skal se i munnen og røre en tann eller to er viktig) motvirker uheldige situasjoner som at en ikke får opp munnen til hunden ved behov senere. Ved utstilling er det jo påkrevd at en dommer skal kunne sjekke bittet på hunden uten at denne biter fordi den ikke er vant til munntrening.

Tannhygiene er dessverre et alt for ofte forsømt området ved stell av hunder. Alle vet jo at det for oss mennesker er nødvendig med regelmessig tannstell, og årlige besøk hos tannlegen. Slik er det faktisk også for kjæledyrene våre. Mer en 80 % av alle hunder over 5 år har begynnende tann - og tannkjøttlidelser. Hovedårsaken til slike lidelser på hund er tannstein. Bakterier i munnhulen, sammen med forskjellige bestanddeler i spyttet skaper et belegg på tennene. Det er ikke alltid så lett for eieren å oppdage, men luktes som oftest. Dyret får dårlig ånde. Har hunden først fått slik belegg, er det som regel nødvendig å fjerne det mekanisk. Veterinæren doper hunden ned, og fjerner det. En del eiere skraper det vekk selv, men det er nødvendig med en samarbeidsvillig hund, og en god porsjon erfaring, for å gjøre dette på en god måte. Blir belegget ikke fjernet, vil det bli mer og mer av det, tannkjøttet vil etter hvert bli betent, en tilstand som også bare forverres. Etter hvert vi det dannes dype lommer i tannkjøttet, tannhalsene vil bli blottet, tennene vil løsne, og til slutt falle ut.

Det burde være unødvendig å si at dette er en smertefullt for hunden. Som om ikke dette skulle være ille nok, så kan enkelte av bakteriene i tannsteinen vandre over i blodet, hvor de kan sette seg på nyre og hjerteklaffer, og skape livstruende betennelsestilstander.

Det du som eier kan gjøre for å motvirke slike problemer hos din hund, er å venne den til å pusse tenner allerede som valp. Dette burde være en like selvsagt del av stellet som kloklipp og lufteturer. Pussing av tenner, med en tannbørste, og gjerne en tannkrem for hunder er den
absolutt beste måten å motvirke tannstein på. Dessuten er det lurt å gi den egnede ting å tygge på. Selv om man tar alle forholdsregler er det enkelte hunder som må fjerne tannstein så ofte som to ganger i året.

En samvittighetsfull veterinær vil sjekke hundens tenner i forbindelse med vaksinen/annen undersøkelse. Gjør han ikke det, bør du vurdere å finne en ny. Min egen veterinær på Aksdal dyreklinikk har investert i samme type utstyr som vi mennesker bruker for å fjerne tannstein og den er ikke ubehagelig og kan ikke skade tannkjøttet slik det kan ved å skrape den vekk. De bruker laser men vann, og det går vel rundt 1 minutt på hver av hundene til tennene er helt flotte. Jeg gjør dette en gang i året på alle hundene og synes dette er den optimale løsning for mine hunder.

LUS

 

Lus smitter lettest vår og  høst, selv om man skulle tro at sommeren er høysesong. Kald luft, klam og varm hundepels gjør at lusa får perfekte forhold til å både bo og formere seg. Symptomer:

Om hunden klør mye, spesielt i hoderegionen, nakken og rundt albuene bør du sjekke. Lusa er ikke alltid synlig, men blir det mange nok vil du lett kunne se dem. Da har det gått så langt at de gjerne finnes over hele kroppen.

Det finnes to typer lus som hunder kan få: Pelslusa lever av døde hudceller og blodlusa lever av blod. Har hunden mye blodlus kan den bli blek. Det sees best om du titter i munnen. Både tunge og tannkjøtt er blekt. Syklus :

Lus har kort livssyklus. Når de har lagt egg klekkes de i løpet av fjorten dager. Hunder blir smittet ved direkte kontakt  med andre hunder som har lus. Smitte kan også overføres via mennesker, eller via å dele tepper/ leker. Lusa lever en kort tid uten direktekontakt. Har du vært på steder hvor du vet det er lus, bytt klær og vask deg godt før du klapper egne hunder. Luseeggene er mer hardføre, så vask tepper, bur og soveplasser ekstra nøye. Behandling :

Om hunden din har lekt med andre som har lus er det stor sannsynlighet for at den er smittet. Ikke alle lusekurer tar knekken på begge typer lus, så vær obs på det og kjøp en kur som er for behandling av alle typer lus. Om du bruker spray eller dråper i nakken, så husk å holde hundene adskilt noen timer om du har mer enn en hund. De lekebiter og det er fort gjort å få lusemiddel i munnen! Det kan også være nødvendig å gjenta behandlingen etter 14 dager. Vis vett og gi beskjed!

Når hunden din har lus må du gi beskjed til de du vet den har vært i kontakt med. Desto raskere desto bedre, slik at de får gitt beskjed videre til sine hundevenner. Samt til de du treffer på tur, ikke la hunden din være sammen med andre før den er ferdig behandlet! Ingen syndebukk….

Det er ikke morsomt med luseangrep, men det finnes ingen syndebukk. Ikke spekuler på hvem som kan ha smittet hunden din og sett ut rykter om hvor lusa kan komme fra. Det er ingen tjent med, aller minst du selv. Sørg for behandling, informer venner og kjente, og vips så er det over for denne gang! Hundelus smitter ikke over på mennesker!
(Kilde: Vet Kjetil Mathisen V/ Sørum og Fet Veterinærkontor.)

REVESKABB

Smittekilder
Smitten spres ved at hunden gnir seg i pelsavfall fra reven, svinser innom et revehi eller gnir seg mot en trestamme der reven har vært først.

Symptomer og sykdomsforløp
Reveskabben forårsakes av en ca 0.3 mm stor midd som borer seg inn under huden på reven for å legge egg. Symptomene er at reven mister pels, (oftest mest synlig på halen) huden tørker inn og blir ofte litt sky for mennesker. Samtidig med at allmentilstanden blir dårligere søker den ofte tettbebyggelse for å komme lettere til mat. Etter 3-4 mnd dør reven av utmagring, infeksjoner og uttørring. Første tilfelle av reveskabb var i Lierne i Nord-Trøndelag i 1976. Da kom den fra Sverige som igjen fikk den fra Finland.

Behandling
Om du mistenker reveskabb oppsøk veterinær snarest mulig for å sette i gang effektiv behandling. Det  enkleste er å stille diagnosen ved å ta en hudprøve. Det lar seg heldigvis kurere.

 

 

GODKJENTE ØYELYSERE I NORGE:

Niels Højgaard Andersen
Skien Dyreklinikk
Strømdaljordet, 3727 Skien
Tlf: 35 53 81 11
nha@skiendyreklinikk.no
 
 
Torill Bergsjø
Oslo Dyreklinikk
Ensjøvn 14, 0655 Oslo
Tlf: 22 68 35 00
torill.bergsjo@oslodyreklinikk.no
 
 
Trond Bergsjø
Oslo Dyreklinikk
Ensjøvn 14, 0655 Oslo
Tlf: 22 68 35 00
trond.bergsjo@oslodyreklinikk.no
 
 
Ellen Bjerkås
Institutt for Sports- og familiedyrmedisin NVH
Pb 8146 Dep. 0033 Oslo
Tlf: timebest 22 96 49 10
ellen.bjerkaas@veths.no
 
 
Ellen Dobloug
Sentrum Dyreklinikk
Børresens v 4, 2609 Lillehammer
Tlf: 61 26 96 96
edobloug@frisurf.no
 
 
Hege Jøntvedt Engum
Stjørdal Dyreklinikk
Sandgt 1, 7500 Stjørdal
Tlf: 74 84 00 90 Fax:74 84 00 99
hege@stjordal-dyreklinikk.no
 
 
Birgitte Grann Greve,
Petvett Ekeberg Dyreklinikk
Ekebergvn 175,1177 Oslo
Tlf: 23 03 15 00
Petvett Sandvika Dyreklinikk
Industrivn 2, 1337 Sandvika
Tlf: 400 12 800
egreve@online.no / birgitte@petvett.no
 
 
Magne Haaland
Tu Dyreklinikk
Lindev 1, 4340 Bryne
Tlf: 51 78 85 90
magne@tudyreklinikk.no
 
 
Anne Mette Knutsen
Trondheim Dyrehospital
Tungasletta 2, 7047 Trondheim
Tlf: 73 91 80 01
anne.mette@trondheim-dyrehospital.no.
 
 
Kjell Kongsengen
Gjøvik dyreklinikk
Tlf: 61 13 73 33
kjelkon@online.no
 
 
Kristin Lange
Jessheim Dyreklinikk
2050 Jessheim
Tlf: 63 97 18 25
kristin.lange@jessheim-dyreklinikk.no
 
 
Eva Heldal Monsen
Dyreklinikken på Stend A/S
Hordnesvn 10 ,5244 Fana
Tlf 55116060
eva.monsen@dyreklinikken-stend.no
 
 
Ernst Otto Ropstad
Institutt for Sports- og familiedyrmedisin NVH
Pb. 8146 Dep, 0033 Oslo
Tlf: 901 41 075
ropstad@online.no
 
 
Jon Snøfugl
Heimdal Dyreklinikk
Industriv 67, 7080 Heimdal
Tlf: 72 88 77 00
post@heimdaldyreklinikk.no
 
 
Jannecke Tunås
Ål Dyreklinikk
Kulev 6, 3570 Ål
Tlf: 32 08 13 61
jannetu@online.no
 
 
Harald Vileid
Vileids Dyreklinikk
Hystadveien 3, 3208 Sandefjord
Tlf: 33 46 61 13
Faks: 33 46 59 06
hvileid@online.no
 
 
Ruth Anne Aas
Jeløy Dyreklinikk
1514 Moss
Tlf: 69 91 10 90
ruth@jdk.no

FARLIGE GIFTSTOFFER FOR HUNDEN (på dansk):

Omtale af:

Chokolade; Vindruer og rosiner; Løg; Kartoffel; Broccoli; Kaffe, tThe og Cola;
Fed mad; Menneskemedicin og Ibuprofen; Nødder  og Skema over de mest
almidelig giftige planter.


Der er en del forskellige farlige giftstoffer, som en hund kan være
omgivet af i et almindeligt hjem.
Det er derfor rart at vide, hvilke forholdsregler man kan tage, for at
undgå forgiftning og i værste tilfælde døden for din Pomeranian.

Hvis ulykken alligevel er sket vil din Pomeranian udvise tegn på forgiftning:

- pludselig nedstemthed
- slingerhed
- opkast
- blodig diarré
- udslet
- kramper
Hvis ikke hunden kommer under dyrlægebehandling meget hurtigt, kan den
dø. Dyrlægen vil behandle med drop, for at lever og nyrer tager mindst
muligt skade, mens giftstoffet skylles ud af kroppen.
Der er nogle typer giftstoffer ,som der findes modgift imod, så det er
en stor hjælp for dyrlægen, hvis du ved hvad din Pomeranian har spist
eller drukket.

 Chokolade
 Cacao
Chokolade og cacaopulver indeholder stoffet theobromid, som er giftigt
for hunde, fordi disse ikke kan udskille stoffet så hurtigt.
Det varer ca 17.5 time for en hund, at halvere mængden af det indtagne
theobromin, men det tager ca 2-3 timer for et menneske.
Theobromin påvirker nervesystemet, hjerte- og muskulatur og fremmer
vandudskillelsen
Skemaet nedenunder viser de skadelige mængder for din Pomeranian, hvis
den vejer 2.5 kg.

Hundens vægt
Flødechokolade
Mørk chokolade
Kogechokolade
Theobromin
2.5 kg
149 gram
43 gram
17 gram
225 mg
Den skadelige mængde af theobromin for hunde er 100-150 mg pr kg legemsvægt.

Symptomer på forgiftning af chokolade viser sig indenfor den første 24
timer efter indtagelsen:
   Mavesmerter og opkast
   Hyperaktivitet
   Svimmel og rastløshed
   Hyperfølsomhed ved berøring
   Hurtig hjertebanken, åndenød og savlen
   Manglende kontrol over benmusklerne
   Muskelkrampe ( i svære tilfælde)
   Diarré
   Blodig urin med urinkontinens ( kan ikke holde på urinen)
   Øget drikkelyst
   Hyppig vandladning

Hvis en eller flere af disse symptomer optræder, bør du søge dyrlæge
meget hurtigt. Der kan ikke gives modgift, men en udpumpning vil være
sansynlig.

Vindruer og rosiner
Vindruer og rosiner, som jo er tørrede vindruer, indeholder et ukendt
giftstof, der kan give hunde akut nyresvigt, hvilket kan bevirke ,at
hunden får varige mén i nyrerne  bagefter, hvis ikke den dør.

Minimumsgrænsen for at få en forgiftning af vindruer:

Hundens vægt
Antal vindruer
2.5 kg
4 vindruer kan være dødelige

Rosiner, som har mistet meget af deres vandindhold,  vil følgende
antal være nok til at opnår en forgiftning:

Hundens vægt
Antal rosiner
2.5 kg
10 rosiner kan være dødelige

Symptomerne kan efter  2 timer efter indtagelsen være:
Mave/tarmirritation
Opkast
Diarré

Efter 5-6 timer:
Hunden kan virke trist
Diarré
Begyndende nyresvigt med hyppig vandladning

Efter 24 timer:
Akut livstruende nyresvigt
Nedstemthed
Diarré
Opkast
Anoreksi ( vil ikke spise noget)
Kramper
Bugsmerter
Blodmangel
Hvis hunden får nyresvigt vil den ofte dø , og i tilfælde hvor den
overlever kan den få  kronisk dårlige nyrer.

Så lad være med at give din Pomeranian vindruer eller rosiner.!!!!
Skulle den ved et uheld komme til at spise mange vindruer/rosiner - så
kontakt din dyrlæge hurtigst muligt.

LØG
Rå løg inderholder giftstoffer, som kan give pludselig blodmangel hos hunde.
Undgå derfor løg i kosten.
Hvidløg er også giftige i store doser, men i små doser har det
positive efffekter f.eks:
Har antibakteriel virkning ( desinficerende effekt overfor bakterier)
Indeholder svovlholdige aminosyre, som er vigtige stoffer i
opbygningen af pelsen.
Antibakteriel og stabiliserende effekt på mave- tarmkanalen
Mild skræmmende effekt på lopper ( = repellerende)

Tag også højde for at din Pomser kan grave blomsterløg op og spise
dem. De er  også giftige (se skema længere ned)!!

Rå kartoffel (potet)
Kartoffelplanten er tæt beslægtet med planter fra
natskyggefamilien.Umodne kartofler,  rå grønne kartofler  og
kartoffelplantens grønne blade og kartoffelæblerne(frugten ,der sidder
efter blomstringen) inderholder giftstofferne solanin  og chaconin.
Solanin og chaconin er ætsende og giver pludselig blodmangel,  og
påvirker nervesystemet. Solanin og chaconin optages meget dårligt af
hunden, og det er derfor ikke sikkert hunden udviser nogen
forgiftningssymptomer , fordi stofferne omdannes til mindre giftige
stoffer, som hurtigt udskilles af kroppen.
Evt. symptomer på forgiftning af kartoffel:
Kvalme
Opkast
Nedsat appetit
Bugsmerter
Blodig urin
Sløvhed
Kramper
Begyndende åndedrætsbesvær
Lammelse af kroppens muskler
Bevidstløshed
Kogte kartofler er ikke giftige for hunden.

Broccoli

Indeholder giftstoffet isothiocyanat i rå tilstand. Giftstoffet er
stærkt irreterende  for mavetarmkanalen .
En lille mængde broccoli skader ikke, men en stor portion kan give
ovennævnte symptom og bør derfor undgås.


 Kaffe, The og Cola
Indeholder giftstofferne koffein, theobromin og theophyllin, der
påvirker nervesystemet og hjertet.

Fed mad
Hundens bugspytkirtel har svært ved at omsætte meget fedt. En
pludselig stor mængde fedt, kan give betændelse i bugspytkirtlen
(pankreatitis). Og i værste fald kan hundens bugspytkirtel begynde at
"fordøje" sig selv.
Man skal undgå at give hunden:
  Kalkunskind
  Meget fedt kød


Menneskemedicin og Ibuprofen
Medicin beregnet til mennesker bør ikke gives til hunde med mindre
dyrlægen  har godkendt det.
De hyppigste forgiftninger med menneskemedicin sker med præparatet
Ibuprofen, som er smertestillende.

1)Ved mild forgiftning kan hunden udvise følgende symptomer:
Kvalme
Opkast
Diarré
Bugsmerter
Anoreksi ( vil ikke spise)
2)Ved moderat forgiftning  kan ses følgende symptomer:
Blodig diarré
Blodforgiftning
Urinvejssygdomme med nyresvigt

3)Ved stærk forgiftning kan følgende ske:
Hunden går i shock
Får kramper
Går i koma og dør.

Valnødder
Nødder
Kastanjer
De fleste kornsorter, nødder og tørrede frugter kan angribes af svampe
og føre til dannelse af svampegifte, de såkaldte mycotoxiner.

Disse gifte virker på flere måder , men giver bla. snigende
leverforgiftning ,og er meget kræftfremkaldende. Undgå derfor at
hunden får disse fødevarer.

 

MER OM BDS:

Black skin, dette er en tilstand som forskes mye på og man har ennå ikke funnet ut hvordan man skal kunne få fram en gentest for å finne ut hvem som er bærere og ikke. Det finnes på de fleste linjer på Pomeranian men så lenge vi ikke har hunder som får utbrudd vil vi som oppdrettere heller ikke vite om vi har dette på linjene og vi må huske at tispene kan være usynlige bærere som vi ikke kan se noe på da tipene sjeldnere får synlig pelsmangel.. Dette pelssyndromet har oppdrettere kjent til i over 50 år og selv om der forskes på dette har vi ikke kommet noen vei.

Dette stoffet og bildene er hentet fra Canadisk Kennel Club og de viser hvordan hundene kan bli, og den eneste trøst er vel at i noen tilfeller har kastrering hjulpet men ikke i alle.

ALT DETTE STOFFET/BILDER ER HENTET FRA CANADIAN KENNEL CLUB:

 

 

(Canadian Kennel Club)

 

---

 

FORSKNING I EUROPA:

Alopecia X Research Project in Europe
--------------------------------------------------------

There is a new research project on Alopecia X in Europe.
Research is done by Prof. Dr. Tasso Leeb at the Institute of Genetics, University of Berne, Switzerland.

He is looking for the genetic marker for the coat loss problem Alopecia X

(also known as Black Skin Disease in Pomeranians) and has already started

collecting blood samples of affected dogs.
Prof. Dr. Leeb and his team are looking for samples of affected dogs and their close relatives.

Any participation is greatly appreciated.
The study is not restricted to Pomeranians, but will include dogs of any other affected breeds.

Information for participating is on their website:

ENGLISH:
Research project on Alopecia X

>>> Alopecia X has been described in several breeds including Keeshonds,
Pomeranians, Alaskan Malamutes, Chow Chows and Miniature Poodles. Affected
animals suffer from hair loss, which usually starts at the neck and body of
the animal, whereas the head and front legs are typically spared.
Additionally, darkening of the affected skin areas may also be observed.
Symptoms typically show up between 1-5 years of age.
We would like to investigate the genetic causes of Alopecia X. For our
research we need DNA samples from affected dogs as well as their healthy
relatives. If you would like to participate in our research project, please
follow the instructions shown below.

http://www.genetics.unibe.ch/content/rubrik/alopecia_x/index_eng.html